Pseudomembranøs kolitt

Område(r)Infeksjonsmedisin Symptom(er)Feber, diaré, oppkast, kvalme og brekninger, forstoppelse, magesmerte, kløe, gulsott, fordøyelsesbesvær, halsbrann Ekstern informasjonICD-10-kodeA04.7ICD-9-kode008.45DiseasesDB2820 MedlinePlus000259 eMedicinemed/1942 MeSHD004761

Pseudomembranøs kolitt er en infeksjonssykdom som rammer tykktarmen, som ofte, men ikke alltid skyldes bakterien Clostridium difficile. Sykdommen kjennetegnes av diaré, feber, og magesmerter. Sykdommen kan ha et alvorlig forløp med toksisk megacolon, og kan også være dødelig.

Sykdomsmekanisme

Bruken av bredspektrede antibiotika som f.eks. clindamycin og cephalosporiner endrer den normale floraen i tykktarmen. Når det angjeldende antibiotika blir gitt, dreper og hemmer den noen bakteriestammer, som muliggjør oppvekst av andre bakteriestammer. En av disse er Clostridium difficile. Denne bakterien produserer et toksin som gir den type diaré som er karakteristisk for pseudomembranøs kolitt.

Risikofaktorer og epidemiologi

De fleste pasienter som utvikler pseudomembranøs kolitt har nylig gjennomført behandling med antibiotika. Antibiotika forstyrrer den normale floraen i tarmen. Clindamycin er det antibiotikum som klassisk er knyttet til denne sykdommen, men hvilket som helst antibiotikum kan i prinsippet gi denne sykdommen. Selv om risikoen for hver enkelt behandling ikke er stor, er cephalosporiner som cefazolin og cephalexin ofte årsaken, fordi disse preparatene brukes så ofte. Diabetikere og eldre er spesielt utsatt.

Det er nylig vist at protonpumpehemmere er en risikofaktor for pseudomembranøs kolitt,^[1] men andre setter spørsmålstegn ved hvorvidt dette er en falsk anklage eller et statistisk artefakt (høyt forbruk av protonpumpehemmere er i seg selv en markør for høy alder og komorbide sykdommer).^[2]

Klinikk

Som nevnt ovenfor kjennetegnes pseudomembranøs kolitt ved diaré, feber, og magesmerter. Vanligvis er diaréen ikke-blodig. Magesmerter er nesten alltid tilstede og kan være alvorlige. Såkalte "peritoneale tegn", f.eks. slippømhet kan være tilstede. Klassiske tegn som feber, kraftesløshet og appetittløshet er fremtredende. Til forskjell fra personer med andre antibiotika-relaterte diaré-tilstander, er det karakteristisk at personer med pseudomembranøs kolitt er nedsatt allmenntilstand. Dette ledsages også ofte av anemi, forhøyede leukocytt-tall og lav albumin.

Diagnostikk

For å stille diangosen, er det avgjørende å være bekjent med den syke personens tidligere nylige bruk av antibiotika. Sykdommen kan debutere så sent som en til to måneder etter bruk av antibiotika. Selv om det er en sammenheng mellom sannsynligheten for å utvikle tilstanden og dosestørrelse og varighet av kuren, kan tilstanden forekomme også etter en enkelt dose av et antibiotikum. For en del kirurgiske pasienter er det ikke uvanlig med antibiotikabehandlig som enkeltdose-kur for å unngå sårinfeksjon. Selv om det er liten sannsynlighet for den enkelte pasient å få tilstanden etter enkeltdosekur, er slike kurer en viktig årsak til tilstanden.

Før det kom tester for Clostridium difficile toxin, ble diagnosen oftest stillet med koloskopi eller sigmoidoskopi. Tilstedeværelse av pseudomembraner på den indre overflaten av tykktarm eller endetarm er diagnostisk for tilstanden. Pseudomembranene består av betennelsesrester/ puss som hvite blodlegemer, døde bakterierester og stoffer som siver ut fra betent vev.

Behandling

Sykdommen behandles ofte med metronidazol (400 mg hver 8. time). Peroral vancomycin (125 mg hver 6. time) er et alternativ, men på grunn av høye omkostninger foretrekkes metronidazol ved første gangs behandling, og vancomycin ved tilbakefall etter gjennomført behandling (ikke uvanlig). Enkelte ganger kan metronidazol i seg selv gi pseudomembranøs kolitt, i gitt tilfelle er stadig vekk metronidazole en effektiv behandling, i det årsaken til sykdommen ikke er selve preparatet, men heller endringen av bakteriefloraen i tykktarmen som stammet fra forrige runde med antibiotika-behandling.

Supplerende behandling kan inkludere kolestyramin, en gallesyre-resin som binder C. difficile-toksinet, og Saccharomyces boulardii, en sopp som er vist i studier å bidra positivt ved behandlingen av pseudomembranøs kolitt [1].

Fekal bakteriebehandling, en prosedyre relatert til probiotisk forskning, har blitt foreslått som en potensiell behandling for sykdommen. Denne behandlingen innebærer transplantasjon av avføring fra en frisk person til den syke, i forsøk på å reetablere normal bakterieflora.

Dersom antibiotika-behandling svikter, vil kolektomi (kirurgisk fjernelse av tykktarmen) i visse situasjoner være påkrevd.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Pseudomembranous colitis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• PWA Health Group – Saccharomyces boulardii Info Sheet