Allongeparykk

Allongeparykk (av det franske allonge, «forlengelse») er en type høy, krøllete parykk med midtskill og skulderlange lokker som var mote for menn i den europeiske overklassen fra omkring 1650 til 1720.

Historikk

Moten med allongeparykker oppstod ved hoffet rundt den franske kongen Ludvig 13. (1601–1643) på 1630-tallet og spredte seg derfra blant herrer i aristokratiet og overklassen over hele Europa. Ludvig 13. skal ha blitt skallet allerede som 23-åring, kanskje på grunn av syfilis. Da sønnen Ludvig 14. (1638–1715) begynte med svart allongeparykk 1672 slo moten med lange parykker for alvor gjennom i Europa.^[1]

Tidligere hadde en båret eget langt hår, men løshår gjorde det mulig med enda mer imponerende frisyrer, og parykkene ble et typisk utslag av høybarokkens overdådige formuttrykk. Allongeparykkene ble avløst av mindre pudderparykker på 1700-tallet. Disse parykkene var fortsatt krøllete, men kortere, oftest hvitpudret og ble i rokokkomoten utstyrt med sløyfe, tøypose eller hårpisk i nakken.

Varianter av gråhvite allongeparykker var lenge en del av embetsdrakten til dommere i flere land innen det britiske Commonwealth. Slike parykker blir fortsatt båret sammen med svarte kapper av dommerne og skrankeadvokater i engelske rettssaler.